onsdag 30. juni 2010

Berkeley - here I come

Nå lakker og lir et usedvanlig langt og begivenhetsrikt døgn mot slutten. Det er over 24 timer siden jeg sto opp etter en kort natt og satte meg på flyet til Amsterdam. 2 timer i Nederland gikk for så vidt fort og ble delvis tilbrakt i kø. Så var jeg endelig ombord i KLM's Boeing 777 direkte til San Francisco. Vi hadde knapt vært i luften et kvarter før det klassiske utropet kom: "We have a medical problem, is there a doctor present?" Jeg rakte pliktskyldigst opp hånden og stotret at jeg var litt ute av trening. Pasienten var helt bakerst i det utrolig lange flyet (med 450 passasjerer) og da vi nådde fram var det allerede kommet en annen lege til pasienten og jeg kunne (heldigvis) rusle tilbake til plassen min med æren i behold. 11 timer i fly er ganske lenge, men servicen var upåklagelig. KLM har et fiffig system med selvalg fra et uendelig utvalg av filmer og TV-programmer og jeg hadde gode bøker i tillegg.
Vel framme gikk det greit gjennom passkontroll, bagasjeuthenting og toll, men ting tar tid. Endelig kunne jeg sette meg bak rattet i min leide Ford Escape, skru på GPS'en og legge ut i trafikken. Jeg mente rush-trafikken. Tidevis sto det helt stille og det jeg trodde var en halvtimes tur tok to timer.
Da jeg kjørte inn i Berkeley var frustrasjonen glemt for her ser det veldig hyggelig ut. Været og hotellet er fint og det kryr av unge mennesker. Jeg fikk bagasjen opp på rommet og ruslet en liten tur i byen før jeg landet på Henry's restaurant på hotellet. Ved nabobordet satt en fortvilet jente med utladet iPhone og forsvunnet venn. Hun spurte pent om jeg hadde en lader å låne henne og det hadde jeg jo. Servitøren var av halvt norsk og halvt fransk avstamming, men hvor i Norge visste han ikke. Kanskje Stavanger? Bra sted sa jeg. Han sendte meg rett til himmels da han serverte meg en iskald Samuel Adams lager 23 timer etter oppstandelsen. Så fikk jeg en kruttsterk kyllingrett som røsket meg ut av halvsøvne og ga meg en favorittrestaurant allerede på første forsøket. Kokk Eddie Blyden kom ut da han hørte jeg var fra Norge. Selv hadde han nok avstamning sør for ekvator, men han var en stor fan av Lasse Kjus og ville gjerne hilse på. Han ga meg også en souvenir, kveldens spesialmeny: "Samuel Adams Beer Dinner Menu." Men nå var det slutt for min del og jeg takket pent for meg. Jeg takket også pent nei til den fortvilte jenta med nyoppladet iPhone, da hun ville spandere enda et måltid på meg.
Nå er det snart 25 timer siden reisen begynte. Jeg skal holde ut en halv time til. Bildene til innlegget ligger på telefonen og de får jeg laste opp etterpå. Jeg forsøkte å sende dem over på e-post, men det gikk ikke. I morgen blir det kanskje IKEA og forresten tror jeg at jeg har lyst på en Ford Escape.

1 kommentar:

Inger W sa...

Godt å høre at du er vel framme. Hilsen fra kontoret. Vi snakka om deg i lunsjen i dag.Om det er til noen trøst, så er jeg fortsatt forkjøla-uff. Kos deg, men kjør forsiktig og ikke spis alt som settes framfor deg. Inger